Musikalsk sett spørs det om hun er noe anna en ei døgnflue. Men det er sjelden at Grand Prix-vinnere blir noe mer enn akkurat det. Her er det viktig å ikke ha for høye forhåpninger på artistens vegne. Men hun har tilstedeværelse på scena og sin egen måte å framføre på. Også er hun bare 19 - så om et år vil hun være totalt utkjørt og må ta seg pause for å hente seg inn igjen. Kanskje hun da bestemmer seg for at det heller er mye bedre å bli advokat. Hvem veit. 
Etter ei uke i selskap med Peer Gynt nådde motivasjonen et bunnivå søndag kveld. Nå er eksamen levert digitalt på læringsplattforma. Jeg er hellig overbevist om at problemstillinga mi ikke holder, at jeg har bomma totalt med å svare på den og at sensor kommer til å slakte besvarelsen ned i støvla. Men jeg har lært et par viktige ting om brunstig menn på leiting etter en identitet, og det ikke alltid er like lett å skille fantasi og virkelighet. 
Forrige dagen ble jeg levende flådd av ei venninne da jeg under en litt klønete omstendighet røpte at jeg hadde parkert på handikap på Romsås. En skal selvfølgelig, som 100 % fysisk funksjonell, ikke parkere på slike steder, men det er noen som tjener veldig gode penger på å hente en bil utenfor Joker på Romsås etter stengetid en hverdagskveld. Jeg greide selvfølgelig i svima å parkere bilen på forbudt territorium da jeg skulle besøke noen venninner. Asfaltmerket var slitt vekk, men det var en stor nok plakat på butikkveggen til å skremme fremmde vekk. Så da jeg noen timer seinere skulle reise hjem, så var bilen taua vekk, og jeg trudde det var noe galt med hue mitt. Det hele endte med ei saftig bot og ei halv natt i en bil på kryss og tvers rundt i hele Oslo sammen med ei venninnes ektemake. Ettersom bilen er tatt med på en lastebil, så kan de ta inn mer i fortjeneste (dette fikk jeg forklart da jeg lurte på hvorfor i alle dager hadde tatt seg bryet med å ta med seg bilen) - og det var da tanken slo ned i meg at dette minner om lovlig ran. 
Dette er en oppvekstroman med røttene godt tredd ned i 90-tallets asfalt. Jarle Klepp er ung, radikal og alt annet enn mainstream. Han liker musikk som skyr hitlistene, har en kjæreste og en kompis - og holder til i oljehovedstaden Stavanger. Sammen med Katrine og Helge forfekter han kapitalismens råttenskap og er i et sultent opprør mot verden. Så kommer pene Yngve tuslende inn på arenaen med sin glatte hud og tennisracket. Og plutselig er ikke streite folk så teite lenger og Jarle vikles inn i et stadig tettere spindelvev av løgn og dobbeltliv for å komme nærmere denne engleskikkelelsen.
I likhet med "Mannen som elsket Yngve" så er også dette en oppvekstskildring - denne gangen godt planta på Årvoll i Oslo blant østkantens beste arbeidestrøk. Finn bor sammen med mora si, som etter skilsmissen har låst alle fotos av faren inn i en skuff, og forsøker etter evne å få endene til å møtes ved som butikkskoselger. Plutselig en dag kommer Finns halvsøster med Grorud-bussen og ender opp i den lille familien som et moment som forrykker relasjonen mellom mor og sønn. For hva er det med Linda? Som den respektable forfatteren Roy Jacobsen er, så deler han ikke ut fasiten på akkurat det spørsmålet. Men Lindas annerledeshet vises tydelig og er hovedårsaken til at både Finn og mora lærer ting både om seg selv, men også om hverandre. 
I den sammenheng har jeg da vært i kontakt med både norsk helsevesen og brebåndsvesenet. Men det kan virke som det er hakket vanskeligere å få fått i en bredbåndslege enn i en menneskelege. Allerede før 17. mai ringte jeg Romerike Bredbånd og endte opp på en telefonsvarer som kommanderte meg til å legge igjen navn og telefonnummer, slik at de kunne ringe meg opp igjen. Etter fire dager uten noen opprigning, så blei det tatt kontakt på nytt. Da var det heldigvis noen som tok telefonen, og nå påsto de at feilen like mye kunne ligge hos Aurskog Antennelag, men at dette skulle de finne ut av og få sendt en kabelmann avgårde i løpet av ettermiddagen. I dag måtte det purres fordi den ettermiddagen begynte å bli mistenkelig lang. Noe sier meg at her kunne konkurranse om kundene vært nyttig...
Ellers er det på tide å skryte litt av legen min, Eirild Stokke v/ Aurskog legekontor. I løpet av 10 minutter hadde hun funnet ut at bloggforfatteren lei av bihulebetennelse, øyekatarr, lungevirus og ørebetennelse - og fikk samtidig roa ned en halvt hysterisk pasient, som trodde at hun hadde fått tinitus (altså konstant øresus), til å forstå at øregangen er hoven - og det er derfor det piper konstant i øret. Som en stor legeskeptiker, så har jeg gang på gang bytta fordi de har hatt en tendens til å mangle ei sosial antenne samt flekkvis gitt meg feil behandling. Om skulle Eirild flytte til Nord-Norge så kommer jeg til å fortsette å ha henne som fastlege. Hun er en sjelden art i sitt yrke. 
Det å bli gammel er noe av det vanskeligste mennesket gir seg i kast med, og denne forestillingen avbilder utfordringene som møter den gamle i hverdagen. På et sykehjem sitter et lite ensemble av forhenværende skuespillere. Noen er tomlete, andre har utfordringer av mer bevegelig art. Og i denne lille og cellepregede verdenen skal man beholde sitt verd som menneske. Tidvis særs utfordrende når pleiersken tidt og ofte synger brutale sanger om døden og behandler sine aldrende omgivelser som barn.
Ein elev spurte om kvifor så mange kapittel i læreboka er skrivi på nynorsk, og spørsmålet kom nok fordi det gjer så mykje motstånd å lese så mykje faglitteratur på det skriftspråket. Men å lære språk er motstand enten det er nynorsk, engelsk eller tysk. Det er ei evig leiting etter meining - og når ikkje meininga ligg framfor oss som eit freistande smørbrød, så er det fort å bli frustrert. Det som er det store paradokset i denne samanheng er at myndigheitene held fast på at me skal ha nynorsk i skulen, men at det berre skal vere knytta til norskfaget. Tanken om at nynorsk skal vere ein naturleg del av kvardagen druknar helt når ikkje lærebøker, landsdekkande aviser og magasiner bruker skriftspråket. Difor blir det slik at nynorskbortlæring skjer som ein einsam celleaktivitet i norskfaget. 
Det er en kjensgjerning at iPhone har kommet for å bli. Selvom den nyeste iPad fremdeles er en smule dyr for de fleste av oss, så er også den kommet for å bli. Vi blir stadig mer digitalisert - og det er der fremdtida ligger. Hvordan den digitale duppedittilstedeværelsen kan påvirke hverdagslivet fikk jeg erfare da jeg lasta ned Sleep Cycle-applikasjonen fra iTunes. Med den kan du registerere søvnmønsteret ditt (med hvor mye du hiver deg rundt i senga) slik at vekkerklokka ringer når man sover på det letteste om morningen. I følge forskning så er det særledes helsefremmende å bli vekka når man sover på sitt letteste. Da er det automatisk et ørlite problem at man omtrent aldri sover lett på morgenkvisten, slik at vekkerklokkefunksjonen blir klinisk forvirra og lar være å ringe. Det gir iallefall en turbulent start på dagen. Legger ved skjema for en natt tilbake, og her er det utenforliggende årsaker som gjør at søvnmønsteret er veldig lett rundt kl. 06.00 - sykt barn. Perfekt ringeklokke. 
Det er en liten stund siden det har blitt publisert noe i scrap-kategorien, så nå er det på høy tid å få publisert det siste prosjektet. 
De svarte divasolbrillene fikk egne ben å gå på da jeg besøkte biblioteket for et par uker siden. Så hvis noen oppdager et par svarte fluebriller med sølvspenne på stengene, så ta kontakt - de tilhører meg. Et annet spørsmål er HVEM som faktisk gidder å stjele et par solbriller til 300 kr. på et bibliotek? Hadde det vært en iPhone eller den diamantring så hadde det jo vært forståelig. Men et par slitte solbriller med øyevoks på innsiden, hvem vil ha det? Uansett, tyveriet førte til et hastig besøk på parfymeriet på Bison-bygget og til anskaffelse av noen nye solskjermere. Denne gangen falt valget på noen limegrønne med klare allusjoner til 70-tallet. Produsenten er Lycke. 
Denne oppskriften er knabba fra Årnes-kokka Marit Gjelsnes, men jeg tar meg mine friheter til å publisere oppskrifta her - selv uten forhåndsavtale på det. Ettersom alle matlagere med en viss respekt for seg selv alltid slumper, så er dette en skikkelig slumpe-oppskrift. 
Eksklusive billetter til konserten "Visst skal våren komme" kan forhåndskjøpes hos meg. Løp og kjøp, denne gangen har vi med pianist, bassist (skikkelig kontra!), fløytinist, klarinist og egen dirigent. Vi gruer oss litt og gleder oss til masse til å opptre! 
Jeg har alltid undret meg over at folk vil ha døde dyr i husene sine. Selv synes jeg det er litt skummelt å ha dødinger i hus, men etter en langhelg ute i svensk skog - så ser jeg definitivt sjarmen med en slik type interiør. Her har vi en oppspikret gaupe på veggen.
Puta er fra hotellrommet - og ved første øyekast ser det mer ut som en forholdsvis "normal" pute. Men etter nærmere øyesyn oppdaget jeg at hjørnene var pyntet med strittende og stive hår. En artig variant. Lampa er fra en av stuene i hovedhuset - og jeg likte spesielt den grønne skjermen mot den røde glassokkelen. Både moderne og gammeldags på samme tid. 
