Det å komme inn i kinolokalet til vår tids store kjærlighetsfortelling er det samme som å gå inn i en eim av lengsel etter stor kjærlighet. Der nede i kinosetene sitter det store og små krigere som forsvarer retten til å drømme om en kjærlighet som garantert er helt hinsides all virkelighet. Twilight handler ikke om fortellinga er god eller dårlig, men om retten til å kunne drømme.
Når VG og Dagbladet kaster sine terninger, så visste jeg allerede i fjor at utkommet ville bli dårlig. Uansett hvor bra eller dårlig skuespillerne presterer, uansett hvilke filmtekniske grep som gjøres eller hvordan regien er. Årsaken er fordommene mot melodramaet ligger i alles beinmarg som noe som ikke skal likes. Og det ER ingen tvil om at fortellinga om Bella og Edward er stereotyp, klisjèprega og ikke minst; ekstremt melodramatisk. En må være rimelig 'out of the loop' for ikke å få med seg det. Men det er jo slik den litteraturen skal være! Da jeg var midt i fjortisperioden, så leste jeg tre bøtter i uka med liknende litteratur. Eneste forskjellen var bare at de mannlige hovedkarakterene kunne ikke hoppe rundt i tretoppene eller plutselig blei til store bikkjer.
Twilight er et trygt univers. Alt ordner seg til slutt, kjærligheten overlever de utroligste utfordringer og leseren får alltid det han vil ha. Jeg er djupt uenig alle kritikere som mener at skuespillet er slett, ut i fra hvor lite de har å spille på - så synes jeg klarer seg mer enn bra nok. De lever opp til den forventninga som eksisterer hos publikum, og det er jo derfor kinosalene fylles opp hver gang det er ei premiere. Og hvis ikke skuespillerne ikke hadde gjort en god jobb, så hadde heller ikke publikum funnet veien til kinolokalet. Enkel logikk.
'Breaking Dawn' er ikke på noen som helst måte ulik sine forløpere på lerretet. Det er dramatikk, romantikk og etikk pent pakka inn uten altfor kompliserte knuter på pakkebåndet. Dessuten mener jeg alle som er så kritiske til melodrama kan pent holde kjeft fordi målet denne litteraturen er ikke at den skal avsløre noen sannheter om livets store spørsmål. Snarere tvert i mot; den skal fylle et behov om å kunne drømme seg vekk fra virkelighet.
A couple of weeks ago I went to the cinema to watch 'Breaking Dawn' with four other gals. It happened to be a weird experience to walk into a teenage, almost forbidden, to walk into a room filled with teenage girls that hungered for romance.
I've always been irritated by film reviewers that criticise bad acting. Taken into consideration that the actors have almost nothing to act on, I think they do a really good job. Because their job is to fill the audience's expectations, and since the audience keep coming back - I guess the actors have succeeded very well.
Twilight's goal is the opposite of good quality litterature; not advanced and dosen't reveal deep secrets of life. Twilight is to make room for dreaming of eternal love, of escaping the reality for a while. I read tons of litterature like this when I was a teenager, the only difference was that the male characters didn't jump around in the tree tops or suddenly changed into big dogs.
Tweet
