Uglene i Øygard-saken

I dag leste jeg et veldig interessant innlegg av Magnhild om Øygard-saken på antibloggen. Hun kommenterer hvordan omgivelsene ikke har reagert på at en eldre mann har hatt med seg ei ung jente rundt omkring på ulike arrangement. Være seg det er statsministeren eller ikke som har vært vitne til dette. For er det virkelig ikke noen som har tenkt den tanken at det er en smule suspekt?? Betyr dette at skylappene har vært store som tinntallerkener eller at folk bare er ekstremt naive? Ingen av alternativene er spesielt hyggelige. For uansett hvordan en vrir og vender på det, og om Øygard er skyldig eller ikke, så har han et omdømmeproblem ved å ha en så hyppig kontakt med en tenåring på denne måten. Han har jo dyrka kontakten istedenfor å begrense den!

Ei annen ugle er jo hvordan Øygard har brukt mediene for å snakke sin sak. Om det har vært for å sanke empati eller renvaske seg er ikke så interessant, men det er faktisk nærmest et maktovergrep i seg sjøl. Han har brukt kontakter for å stille jenta i et dårlig lys. Mulig at det har vært 'fortjent' i hans øyne, men hvorfor har han ikke bare brukt den mye brukte frasen 'ingen kommentar' og heller sagt de samme tingene i rettslokalet? Lenge lurte jeg på om det ikke hadde gått opp for ham at det var tatt ut tiltale mot ham for seksuelt misbruk av mindreårige. At jo mer han plapra rundt i mediene, jo større blei sjansene for at tiltalen bare ville 'forsvinne'. Poff, liksom.

Nå er ingen dømt i denne saken enda, så jeg skal være forsiktig med å si noe om skyldspørsmålet. Men en ting er helt sikkert; en av partene i denne saken ljuger. Og det litt skikkelig. For ting kan jo ikke ha skjedd og ikke skjedd på samme tid. Så spørsmålet er jo da hvem som har mest å vinne på å ljuge.

Tweet