Å ta med seg et nytt og fremmed menneske i størrelse 52 cm hjem gjør at visse justeringer må til. Det er nesten utrolig hva 52 cm kan klare å endre på kort tid, faktisk. Ikke bare når det gjelder kroppslige ting, men også i forhold til hverdagslivet. Så langt har jeg funnet ut følgende:
1.) Alt tar tre ganger så lang tid med barnevogn. En ting er at folk stopper opp og vil se på ungen, en annen ting er at når du har gjort i stand ungen for trilletur - så driter'n eller blir akutt sulten. Det slår nesten aldri feil. En annen ting jeg lurer på er hvorfor dassen på Prix ikke har stellebord?! Mulig butikken satser mest på den eldre garde.
2.) Søvn blir gjerne mangelvare når ungen er brølape om natta. Da gjelder det å gå på leiting etter den nøkkelen som gjør at begge to kan sove. Kollikk? Sekskapssjuk? Kald? Sulten? Bæsj? Rap?
3.) Babyer er forskjellig, og en kan ikke bruke en gammel fasit på en ny unge. Jeg har oppdaga at individets særpreg var på plass allerede etter et par timer etter fødselen.
Jeg regner med at flere oppdagelser står for tur og at dette bare er starten på hva som kommer. Det som var spesielt koselig med å komme hjem fra fødestua var gavene som venta på me hjemme. Det gjør ni måneder med svangerskap (og en fødsel) litt hyggeligere å bære. Så her er det et par tips til pappaer:
1.) Kjøp røde roser til mammaen. Langstilka.
2.) Ha ei symbolsk gave liggende klar. Jeg fikk en ring som symboliserer den nye verdensborgeren. Men det kan like gjerne være et smykke eller ei tatovering (for den som liker sånt).
3.) Mammaer blir travelt opptatt med amming. Særlig i starten når ungen er overstadig sulten. Pappaer får ikke gjort så mye fra eller til på ammefronten, men kan istedenfor være behjelpelig med alt praktisk i heimen. Og her pleier det jo vanligvis å være nok å ta av.
4.) Ta gjerne ungen litt på morningen i helgene. Om dere har fått en brølape eller ei; det er mye avbrutt søvn den første tida bare pga. mating - og derfor er ekstra søvn kjærkomment.
5.) Ikke få et mentalt sammenbrudd over at mammaen får kortvarige personlighetsforstyrrelser. Noen får barseltårer, andre blir hardt ramma av ammetåke. Andre igjen glømmer verden utafor og forsvinner inn i en altoppslukende morskjærlighet. Heldigvis varer dette stort sett i en kortere periode og en finner tilbake til sitt gamle jeg.
Å komme hjem fra sjukehuset er deilig, sjøl om jordmødrene er 100 % nydelige og en må klare seg aleine med ansvaret for puddingen. Men ingenting slår å kunne sove i egen seng, spise egen mat og ikke minst; begynne å leve sitt eget liv igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar