Lady HaHa

For noen dager sia skreiv jeg et noe flåsete innlegg om Lady Gaga på bloggen (les her). Jeg er av den bestemte oppfatning at Frk. Gaga er utstyrt med god sans for humor (etter nøye vurdering av kostymene hennes (- kjøttkjolen, som jeg får E.Coli-vibb av), så har jeg kommet fram til den konklusjonen) og aldri blitt fornærma over min harselering med pannekakekjole. Men etter nærmere ettertanke bestemte jeg meg for å gå nærmere inn i Gaga-materien. Hun har jo snudd Oslo på hue de siste dagene med sin tilstedeværelse, og VG-journalister får lov til å prøve seg som wannabe-papparazzier. Utrolig morsomt dette fotoet som er tatt utafor Mono. Det kunne strengt tatt vært meg med blond parykk og to kompiser.

Når det er sagt, så har jeg kommet fram til at det er nok først og fremst klærne og showet som er banebrytende, ikke sjølve musikken. Det hun presenterer er en lett blanding av 50 og 60-tallet R&B, 70-tallets glamrock og disco og 80-tallets synthrock. Så en liten dæsj Queen-inspirert lydbilde, og en har plassert madammen musikalsk sett. Navnet er bygga opp på en kontrast mellom det eksklusive "lady" og den frekke Queen-motsatsen Gaga. Marilyn Manson har gjort det samme, bare enda mer ekstremt, ved å koble tidenes sexsymbol (Marilyn Monroe) med tidenes massemorder (Charles Manson).

Koblingene til Queen er forøvrig mange. Lady Gaga er i likhet med Freddy Mercury like poserende, sjølsikker og sjøleksponerende som han en gang var. Forskjellen mellom dem er at Freddy hadde en mye bedre stemmeprakt. Gaga derimot er kanskje bedre på å provosere?

Tweet