Da Obama fikk fredsprisen i fjor, så var det mange som gnudde seg litt i hårrota over den avgjørelsen. 9 måneder som USAs første mørke president burde ikke kvalifisere til en slik pris, sjøl om han løp(er?) rundt i verden som en jo-jo for å rette opp skadene etter den forrige presidenten. I år har en kinesisk menneskerettighetsforkjemper fått den jeveste gullmedaljen, og da har innvendingene vært at fredsprisen vil bli oppfatta helt feil i Kina ettersom han er å regne som kriminell der borte. Men nå har vel aldri fungert likt i kommunistiske og demokratiske land? Kinesiske myndigheter vil selvfølgelig reise seg opp på to bein og brøle mot en slik avgjørelse, det er jo derfor de har satt Xiaobo i fengsel; han er en plagsom mygg som messer rundt om demokrati, og det vil de ikke ha. Militærjuntaen i Burma sto vel heller ikke akkurat og klappa i henda da Aung San Suu Kyi fikk fredsprisen i 1991. Ingen ikke-demokratiske land vil gjøre det, forskjellen på Kina og Burma er at verden har forholdsvis mektige handelsavtaler med Kina. Viktig for dem, viktig for oss.
På mange måter er hele verden til sengs med denne Kina-fienden, enten vi liker det eller ikke ei. Og når Jonas Gahr Støre sier at ".....det burde ikke være noen kobling mellom fiskerifaglig møte og fredsprisutdelinga..." i forbindelse med at fiskeriministeren vår har fått møtenekt, så er det lett å glømme at Kina er ikke Norge. Der borte skiller en ikke
snørr og barter slik vi er så flinke på her til lands. Når Norge har gitt fredsprisen til en skummel demokrati-mann på 1.50 - så hevnes det med vellyst ved å avlyse viktige fiskemøter. Det må en bare regne med når en skal kave rundt i samme seng som fienden. Men for å slippe unna alle ubehageligheter, så kunne vi i år gjort et lite Nobel-bytte med svenskene. De kunne fått fredsprisen i år, så kunne vi fått litteraturprisen i retur. Da hadde alt blitt så meget fredligere, ei heller ingen skjær i handelssjøen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar