Denne søndagen så var det en Ulla Ohlson som stilte til dyst. Hun hadde med seg et band (uvisst om det hadde noe navn..) bestående av folk som enten var kompiser eller i slekt. Bandet hadde en casual sjargong, der de tidvis diskuterte ivrig mens musikken gikk om hvem som skulle inn når, hvilke sang som skulle spilles etterpå og hvilken toneart den skulle gå i. De fikk også etterhvert en veldig vridd pianist ettersom han satt med ryggen til bandet. Publikum var av den noe eldre garde, jeg var vel den yngste i lokalet (minus pianisten og trommisen i bandet, de var knapt kjønnsmodne).
Jazzklubben skilta med å være Stockholms fremste, men jeg aner jo ikke noe om hvor mange andre slike klubber det er i byen. Men det var uansett et hyggelig opplevelse å sitte sammen med en gjeng pensjonister og høre den ene klassikeren etter den andre komme trillende. Det er aldri lov å undervurdere selskapet, dessuten burde den yngre garde ta mer for seg av slik tilbud. Heia jazz.
Jazzete mat & drikke; brunsjen var nok til å holde deg mett de tre timene de holdt på. Fidel Castro blei intatt som et lite prosjekt i sprelskhet. Likte nok best ginger alen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar