PCK

På torsdag er det min tur til å kastes på bålet i forbindelse med studiet; jeg skal ha mitt muntlige innlegg om en av artiklene som står på pensum. Egentlig er ikke nervøsiteten sky high, jeg står i et klasserom flere ganger i uka - så eksponering er en kjent sak. Og jeg veit at 10 minutter bare galopperer avgårde som ti ville hester. Men en skal være forberedt, og som kjepphøg engelsklærer så valgte jeg å gnage løs på en av de engelske tekstene. Den var litt lenger enn hva som er helsemessig forsvarlig, men den er til gjengjeld ganske så interessant.

Lee Shulman, som har skrevet essayet "Those who understand", er (....var? Usikker på om en faktisk er ansatt for livstid i slike sammenhenger. Aldersmessig er han er pensjonist i dag) ansatt som professor i pedagogikk-psykologi ved Stanford University (California) som er et av de prestisjetunge (og naturlig nok private) universitetene i USA. Han har også vært president i Carnegie Foundation of the Advancement of Teaching, som er et politisk uavhengig forskningssenter som har tatt for seg utdanning som sitt forskningsfelt.

Shulman introduserte ideen om PCK (som høres ut som navnet på en etterretningstjeneste) og det er en forkortelse av "Pedagogical Content Knowledge" - og handler om at en dyktig lærer har en egen bevissthet om både faget sitt samt sin pedagogiske (eller didaktiske, begrepene i denne verdenen hoper seg fort opp på kontoen) praksis - og at disse to skal være balansert i forhold til hverandre. Han mener at lærerutdanninger har opp gjennom tidene vært for fokusert enten på faget eller på pedagogikken, og derfor lanserte han begrepet PCK for å imøtekomme en slik dikotomi (todelthet).

PCK-begrepet innebærer ikke disiplin/oppdragelse og generell pedagogikk, men innbefatter lærerens oppfatninger av hva som gjør at elever lærer, pedagogiske strategier, bevissthet om elevenes forkunnskaper og lærerens sjølerkjennelsesteorier. Det betyr at han ikke er opptatt av fag og pedagogikk isolert, men blandinga av de to - og åssen læreren på ulik måter en organiserer, tilpasser og presenterer de ulike aspektene ved faget.

På 80-tallet kom en voldsom pedagogisk flodbølge med et voldsomt fokus på hvilken pedagogikk som gav best læring. Det kan virke som om at målet var finne den "sanne" pedagogikken, og når en hadde den i besittelse - så var det mulig å lære hva som helst. I norsk skole blei det et voldsomt fokus på prosjekt (hele 8 stk. i løpet av et skoleår...ikke rart enkelte lærer kjente svetteringene formere seg kraftig) og læreren som veileder. Faget drukna i all den pedagogiske ekstasen - og dermed en begynne å etterlyse faget igjen, hvilket Shulman gjør i essayet sitt ved å kalle fraværet av fagfokuset for "the missing paradigm", altså det forsvundne paradigmet. Så fra å gå fra et voldsomt fagfokus fra 1800-tallet  til et voldsomt pedagogisk fokus fra 1980-tallet, så har pendelen hatt et trassig tilhold i begge leire, og at pedagogikken fikk sin etterlengtede revolusjon etter flere tiår med beinhard fagfokus. Likevel etterlyser Shulman at tida er inne for dytte pendelen inn på midtpunktet, altså der fag møter pedagogikk. Så det blir vel didaktikk det, da?

Tweet