Dette har vært den sprøeste dagen i livet mitt på lenge. Jeg fikk i går den etterlengta telefonen om at elgen min lå klar i en pappeske til avhenting. Litt usikker på hvor mye plass en halv elg tar, så rydda jeg bilen rein for barnevogn og bilseter - og dro avgårde til Langstranda for å hente dyret. Langt inni skauen fikk jeg tak i steiker, biffer og annet snadder til grytene mine. Og mammas. Et lite spleiselag var nødvendig ettersom en halv elg gir veldig mye mat.
Etter at pappesken var plasser trygt i bagasjerommet, så kjørte jeg over Hemnesfjellet til Rømskog for å få levert mammas lot. Steiker, biffer og kjøttdeig lå strødd utover hele kjøkkenbordet og vi prøvde etter evne å fordele godsakene. Pappa var forvist til underholdningsbransjen for alle under 2 måneder.
Nå er ikke Rømskog og Setskog kjent for å være plassene i Norges land hvor brøytebilen går hver halvtime. Og da jeg skulle krype meg hjem igjen, så snødde det lussekatter og marsvin, og veibanen var rimelig full av slaps. Det resulterer i veldig sakte kjøring, men i Veltasvignen på Setskog fikk jeg besøk av en annen bil i veibanen min. Ingen av oss kjørte fort, men smellen gjorde at begge bilene måtte taues vekk og vi fikk ringt etter en ambulanse. Det som jeg ikke helt tenkte på var at da dukker det opp politi og brannmenn også. Det var blålys, refleksvester og kjøretøyer av ulike slag OVERALT. Og grunnen er en liten baby. En liten sint baby som helst ville fike til den klåete legen og heller få en god dose morsmjølk. Istedenfor blei vi begge sendt avgårde til Ahus for en sjekk. Inne i ambulansen var en veldig trivelig lærling som aldri hadde hatt en så liten pasient før, men den lille pasienten fikk straks tak i en finger og holdt seg fast i den hele turen inn til Lørenskog.
Alt var i skjønneste orden med både liten og stor, heldigvis. Jeg hadde litt flimmer på øynene da vi kom fram, og blei da raskt kommandert rett ned i en rullestol. Så i dag har jeg altså kjørt ambulanse OG rullestol for første gang. Flimmeret blei heldigvis borte etterhvert og doktorene var fornøyde. Så da fikk vi lov til å reise hjem med en lapp om hva som kjennetegner hjernerystelse. Systemet fungerer.
 |
| Bestefar underholder barnebarn med hodelykt. |
 |
| Pappas finurlige anordning av malerkoster. |
For en dramatikk!!! Så godt at det gikk bra!
SvarSlett