Fra Dante til Big Brother

I dag sitter jeg her i min ensomhet og leser  og funderer over hvordan det har seg at lærere og elever ikke befinner seg på samme jordklode når det gjelder tekstrepertoar. I løpet av dagen har jeg også løpt en tur rundt huset med gressklipperen, men da maskinen gikk tom for bensin - så blei den parkert i uthuset, og jeg rusla inn igjen tilbake mine bekymringer for norskfaget.

For det er jo med en viss bekymring at jeg leser om forskning som viser at veldig mange elever ikke ser meninga med de skjønnlitterære tekstene som leses i skolen. At de oppfattes som kjedelige og meningsløse sammenligna med populærlitteraturen. Noen kommenterte på Facebook-sida mi at norsklærere dreper skrivegleden, og er det sant så betyr det at kommende Ibsener kan bli litterært halshugd i norske klasserom. Når det gjelder min egen holdning til litteratur, så er jeg som Ole Brumm; Ja takk, begge deler! Det ene trenger jo ikke å utelukke det andre.

I'm sitting all by myself reading about why teachers and students seldom meet when it comes to litterature references. Studies show that a lot of students find the teaching boring because the texts are boring and irrelevant compared with popular literature. Someone commented on my Facebook wall that their teacher has killed his joy for writing during the school days, which means that we have potensial Ibsen-to-be killers in our class rooms. My own attitude to litterature is Winnie the Pooh-ish; 'Yes, please. Both!' One does not rule out the other.

Tweet