Det uopprettelige ser vi først når vi døde våkner

Når jeg leser Ibsen så er det litt som å gå å kjenne på gryende tannverk. Du veit at det kommer til å gjøre skikkelig vondt før eller seinere, og du kjenner ei vag smerte allerede fra første setningsjafs. Og mens du tygger deg gjennom ibsenbrødskiva - så kommer smerten gradvis krypende og erobrer etterhvert hele tanna.

'Når vi døde våkner' er Ibsens siste drama, og framtrer som et desperat, melodramatiske epos om det å ikke være i stand til å leve livet fullt ut. Arnold og Irene vandrer ørkenløst rundt på jorda som levende døde; hans kreative kunstnerevner har slukna og hun livnærer seg på å gjøre alle sine mannlige bekjentskaper gale. En gang elska de hverandre, men til tross; de greide aldri å ta riktige valg som unge elskende. Og i et slags melodramatisk siste toppunkt går de opp på fjellet for så å hoppe ned av det igjen. Denne gangen skal ikke noe få skille dem fra hverandre. 

Når det er sagt, så minner min eksamenslesende tilværelse  mer om en eksistens enn det å leve. Eviglange tekster skal bearbeides og settes inn i et system. Mitt mentale jeg har lyst til å klatre opp på et fjell. 

It is always a hurtful experience to read Ibsen, almost like an upcoming toothache; you can feel the pain slowly coming. These days I've been reading 'When we dead awaken' about Arnold and Irene who fail to make the right choices and end up walking around like living dead. He has lost his creative ability and she feeds herself on making male acquaintances insane. One last time they meet which ends in a dangerous mountain expedition. 


My own exam preparations are more a life of existence than living it. Long text must be processed and put into a system. My mental 'me' wants to climb a mountain. 

Tweet