I sommer lest jeg to små, men vidt forskjellige, bøker av utenlandske forfattere. Vanligvis er det en kjepphest at bøker skal leses på morsmålet, og hvis det ikke er norsk, dansk, svenske eller engelsk - så tyr jeg til en oversettelse. Denne sommeren gikk slike kjepphester til Bloksberg - jeg leste begge bøkene på norsk, og da en som lydbok. En ting er i alle fall sikkert, en trenger ikke et vell av ord for å skildre noe. Begge bøkene er korte og har nærmest en knapphet på ord. Men budskapet kommer da kanskje bare enda tydeligere fram?
Atiq Rahimi er en fransk-afghaner som rømte fra Afghanistan med familien sin da russerne dundra inn i landet. Han er av akademisk herkomst, og har sjøl jobba innen TV og film som produsent. Boka skildrer ei afghansk dame som pleier sin heltekriger til ektemake. Mens bombene dundrer og geværene plaprer, så sørger kvinna for at ektemannen får intravenøst føde samt stell. Mens hun pleier ham gir hun seg ut på et noe dristig prosjekt; hun forteller om livet sitt, følelsene sine og hva slags hemmeligheter hun bærer rundt på. Mannen blir hennes tålmodige stein (et begrep henta fra persisk mytologi denne steinen tar i mot menneskers lidelse og håpløshet, ulempen er at den en dag sprekker, men til gjengjeld er da er vedkommende befridd). Dette er ei dristig bok med dristige skildringer fortalt gjennom en kvinnelig hovedkarakter. Det er godt at Rahimi bor i Frankrike.
Den andre boka som fikk gjennomgå i sommer var Michael Nyqvists halvbiografi om sin egen identitet, som får seg en trøkk når en dag får vite at ens biologiske foreldre ikke er de biologiske. Jeg oppdaga Nyqvist omtrent samtidig med resten av verden; da han spilte hovedrolla i "Så som i himmelen". Det er noe intenst og akutt over hele fyren, en slags djuptliggende desperasjon, som kommer spesielt godt fram i den filmen. Og kanskje det har en viss sammenheng? At hans kunstneriske uttrykk er henta fra et indre som stadig leiter etter å finne røttene sine.Han skildrer åssen han fant skuespillerstien og åssen han jobber seg inn i ulike roller for å få det beste resultatet. Dette er hans berettelse om barndom, ungdomstid og ung voksen - om åssen han sporer opp begge sine biologiske foreldre (og hvilke skuffelser og gleder det gir) samt sjøl blir far og hives ut ei helt fremmed rolle; farsrolla.
En dramaturg sier til ham han har en "akutt spillestil". Dette er en akutt skildring av å finne identitet, å etablere seg sjøl på nytt samtidig som en må godta det som har skjedd. Ikke rart det blir ei akutt bok av slikt.
I sommer lest jeg to små, men vidt forskjellige, bøker av utenlandske forfattere. Vanligvis er det en kjepphest at bøker skal leses på morsmålet, og hvis det ikke er norsk, dansk, svenske eller engelsk - så tyr jeg til en oversettelse. Denne sommeren gikk slike kjepphester til Bloksberg - jeg leste begge bøkene på norsk, og da en som lydbok. En ting er i alle fall sikkert, en trenger ikke et vell av ord for å skildre noe. Begge bøkene er korte og har nærmest en knapphet på ord. Men budskapet kommer da kanskje bare enda tydeligere fram?
Atiq Rahimi er en fransk-afghaner som rømte fra Afghanistan med familien sin da russerne dundra inn i landet. Han er av akademisk herkomst, og har sjøl jobba innen TV og film som produsent. Boka skildrer ei afghansk dame som pleier sin heltekriger til ektemake. Mens bombene dundrer og geværene plaprer, så sørger kvinna for at ektemannen får intravenøst føde samt stell. Mens hun pleier ham gir hun seg ut på et noe dristig prosjekt; hun forteller om livet sitt, følelsene sine og hva slags hemmeligheter hun bærer rundt på. Mannen blir hennes tålmodige stein (et begrep henta fra persisk mytologi denne steinen tar i mot menneskers lidelse og håpløshet, ulempen er at den en dag sprekker, men til gjengjeld er da er vedkommende befridd). Dette er ei dristig bok med dristige skildringer fortalt gjennom en kvinnelig hovedkarakter. Det er godt at Rahimi bor i Frankrike.
Den andre boka som fikk gjennomgå i sommer var Michael Nyqvists halvbiografi om sin egen identitet, som får seg en trøkk når en dag får vite at ens biologiske foreldre ikke er de biologiske. Jeg oppdaga Nyqvist omtrent samtidig med resten av verden; da han spilte hovedrolla i "Så som i himmelen". Det er noe intenst og akutt over hele fyren, en slags djuptliggende desperasjon, som kommer spesielt godt fram i den filmen. Og kanskje det har en viss sammenheng? At hans kunstneriske uttrykk er henta fra et indre som stadig leiter etter å finne røttene sine.Han skildrer åssen han fant skuespillerstien og åssen han jobber seg inn i ulike roller for å få det beste resultatet. Dette er hans berettelse om barndom, ungdomstid og ung voksen - om åssen han sporer opp begge sine biologiske foreldre (og hvilke skuffelser og gleder det gir) samt sjøl blir far og hives ut ei helt fremmed rolle; farsrolla.
En dramaturg sier til ham han har en "akutt spillestil". Dette er en akutt skildring av å finne identitet, å etablere seg sjøl på nytt samtidig som en må godta det som har skjedd. Ikke rart det blir ei akutt bok av slikt.
Tweet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar