Om dagen sitter det en gjeng masterstudenter på HiO og blir fora hue full med at læring foregår triadisk. At et tegn ikke bare er et tegn fordi det er like mye ei ytring som ei tekst, men det er sendt fra noen (altså en addressat) og den skal være hendvendt til noen (det inkludere også en sjøl) - altså; det har en struktur, ei handling og en referanse. Got it??
Men triader som står i et gjensidig forhold er jo overalt. I antikken kom begrepende logos, pathos og ethos i forbindelse med retorikk. Noe seinere var dannelsesidealet det skjønne, det sanne og det gode det som sto i fokus - og blei grunnlaget for det moderne utdanningsystemet. I det læringsteoretiske spenningsfeltet har de samme posisjonene med kunnskap (logos, Kolb), følelse (pathos, Freud) og handling (ethos, Marx) på hver sin spydspiss. Og midt inne i denne triaden svømmer altså læringsbegrepet rundt.
Men læringsteorier har ikke egenrett på triade-begrepet. Samme systemet finnes kristendommen - med Jesus, Gud og Den Hellige Ånd i hvert sitt hjørne - der de har hver sin funksjon, men samtidig i et avhengighetsforhold til hverandre.
Det gjelder og se sammenhenger.
Tweet
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar