Vygotsky på kollisjonskurs med DNA

Da er lærerfrøkna i gang med studiene inne på Høgskolen i Oslo. Det er meg et sant mysterium at jeg har valgt å gå tilbake til denne læringsinstutisjonen ettersom jeg for fire år sia slutta der nesten hårløs over all administrativ irritasjon. Men forrige uke satt jeg atter en gang bjønn tre etasjer under bakken i Pilestredet Park og hilste på lærere og medstudenter. Og en anelese rød i toppen fordi vi masterstudentene skal leve et nomadeliv fram til jul ettersom det igjen er kluss med romma.

Likevel skvatt det inn litt læring forrige uke, blant anna dette med å se seg sjøl i kontekst som lærer. En kan ha en voldsom formidlingsglede og entusiasme, uten at det hjelper stort når budskapet ikke når fram til mottakeren. Jeg trur det sitter en del elever med forvirra stjerner i baner rundt knollen fordi de som mottakere blir på utsida av budskapet. En ting er i alle fall sikkert -  det har skjedd et skifte fra en kategoriell tenkemåte (med kun et ligvistisk perspektiv) til en relasjonell og kommunikativ tenkemåte der en tar høgde for at en som avsender ikke kan være garantert at mottakeren oppfatter budskapet likt som deg sjøl.

Noe som jeg aldri har tenkt over før at alle ytringer som gjøres skjer alltid i en ny kontekst, og at språket ikke på noen som helst kan representere virkeligheten fordi den er fiksjonisert gjennom at alle mennesker er subjekter med sine egne tilnærminger og forkunnskaper som preger språket. Matematikken er virkelighet og ikke et middel som en kan lyve med.

Harald Eias "Hjernevask" (eller "Hjernedød" som enkelte vil hevde er en mer passende benevnelse på programmet) jogga pent og pyntlig inn i hverdagen vår med en litt bustete tilnærming av temaer som læring, homofili og barneoppdragelse. Men han har et poeng; i mange sammenhenger har det blitt tatt for mye høgde for det relasjonelle perspektivet. På HiO blei (og blir, sikkert...) vi nedbanka med Vygotskys teori om den proksimale utviklingssone. Det var umulig å skrive ei oppgave uten å nevne den, også for å få akseptable karakterer. Det hadde vært interessant å gjort som Eia - og skrevet en eksamensbesvarelse med utgangspunkt at DNA er 50 % av grunnlaget når læring skjer, og deretter sett hva som hadde skjedd.

Jeg trur ikke at Sigmund Ongstad tar feil når han hevder at læring skjer gjennom ei relasjonell tilnærming. Men jeg trur at hva vi er mottagelige for av læring henger sammen med hva som interesserer oss, og at det igjen har en sammenheng med DNA. Jeg har visst fra barneskolen av at jeg aldri kom til å bli noen matematiker. Derfor var det eneste stor jubeldag da siste matematikktime på videregående var unnagjort og jeg kunne gå i gang med fag jeg hadde interesse for. Litt synd er det da at en da må gå 10 år på skole før en kan få lov til å spesialisere seg. Og spørsmålet er da om vi ikke ender opp med en skole som i betydelig grad trener elever i ting de er dårlige i?

Tweet