She needs wide open spaces
Room to make her own mistakes
She needs new faces
She knows the high stakes
Dixie Chicks
onsdag
Kjære lensmann i Aurskog-Høland....
tirsdag
Til Elin Ørjasæter
Denne gangen er det Telemark bataljonen som har vært under lupa di, og mange av poengene dine synes jeg er riktig så gode. Blant anna så kan en kan ikke si at det er en tjenestefeil at en soldat liker drepe. De er nå tross alt det de er trent til. Det jeg stiller meg skeptisk til er eksponeringsbehovet av å fortelle hele verden at det er en rusfølelse å få drept noen talibanere. Er den rusen like stor som faktisk å ta livet av noen? Og hva sier det om disse soldatenes profesjonalitet? På ei anna side så bør norske soldater ha, i motsetning til hjernevaska talibanere, mer vett og dermed kan gjøre helt andre etiske vurderinger.
Du skriver også i innlegget ditt at "sjokkert moralisme hos trygge sofasittere kan vi klare oss uten". Hvem er det du sikter til da, egentlig? Alle debattinnleggene på nettsidene? Bloggerne? De som sitter på bussen og snakker om temaet? Ettersom du poengterer ut at utviklinga av en god krigskultur må ta utgangspunkt i militærstrategiske og militæretiske vurderinger (og ikke ut i fra sofasitteres hylende moraletterspørsel), så beveger du deg sjøl over i ei sfære som ikke er din med poengene dine. Hvis ikke sofasittere kan være med i debatten, hvem er da denne debatten forbeholdt? Jeg kan være enig at moralismen har vært en smule høg i denne debatten, men uten den så ville det heller ikke vært behov for at du skreiv innlegget ditt. 
Mystisk dødsfall på Linåker 2
I går kom to nabogutter hjem med den ene pusen min, som var død. At det fremdeles finnes folk som gjør slike ting er veldig prisverdig - ingenting er så leit at et kjæledyr forsvinner uten at du veit hva som har skjedd med det. Likevel er det et par mystiske omstendigheter rundt dødsfallet, blandt anna var hun like hel og uten brudd i skjelettet. Åssen skal det forklares? Kan puser få hjerteinfarkt, f.eks.? Og hvordan er det mulig å slippe ut en sprell levende katt for så at den kommer i retur død en time etterpå? mandag
Sine beste bukser
En skulde aldrig ha sine beste bedste bukser på, når en er ude og strider for frihed og sannehed.
En folkefiende
Dansende godfølelse
Jennifer Grey er tilbake i dansemanesjen etter at Patrick Swayze døde i fjor. Cecilie Skog er med i danseprogrammet "Skal vi danse" etter at ektemannen Rolf Bae forulykka i et isras i 2008. En får liksom en slags empatisk godhjertahet når de da dukker opp igjen i slike forum. Da dommerne kommenterte Greys første danseopptreden, så var det med klare hentydninger til at en viss herremann ville være stolt av henne for å gjøre comeback. Og med ett strømmer dansescenene fra Dirty Dancing tilbake i hopetall, og alle kaster seg over telefonen for å stemme henne fram. Heldigvis kan Grey danse, så uansett vil hun være en verdig vinner.
Skog er den vakre guttejenta med det vannvittige flotte året (som forøvrig alle jenter misunner henne), som har hatt en hverdag og interessefelt langt fra paljetter og stiletter. Nå har hun lagt ned isøksa for ei stund, og utfordrer seg sjøl ved å delta i et danseprogram . Det er ikke sikkert hun vinner, men det er et tegn på at hun stadig kommer seg videre. Og det gir oss en god følelse. 
Drapslibido
Spørsmålet blir jo derfor hvor gjennomgående slike meninger og oppfatninger er i forsvaret. Jeg håper at disse soldatene er en umoden (og forhåpentligvis liten) gutteliga (...men med lisens for å drepe..), som har tatt saken litt for mye i egne hender uten at det har blitt grepet inn skikkelig. Så når avisoppslagene drysser inn, så kommer politisk og militær ledelse valsende inn en halvtime etterpå og skal rydde opp i saken. Jeg tenker at hadde disse tingene vært jobba med godt i forkant og underveis, så ville vi sluppet oppslagene. Etikk og moral skal være ryggmargsinnbakt i alle soldater, til enhver tid, sjøl om det å være i krig gjør vilkårene langt vanskeligere.
Som nordmann vil jeg gjerne være stolt av norske soldater i utlandet fordi de risikerer eget liv for en god sak, noe som er ideologisk tufta samtidig som det vitner om mye mot. Men når ideologien forvitrer, forskyves motivene over til noe annet - i dette tilfellet til nærmest en individuell drapslibido. Da er det på tide å få rydda opp. Tweet
fredag
En blir glemsk i fylla
Det er selvfølgelig litt småskummelt at så mange ungdommer sier at de ikke har så god kunnskap om prevensjonsmiddel i 2010. Vi er et av verdens mest opplyste land, og likevel synes de unge at det er vanskelig å orientere seg. Godt mulig at det har sammenheng med at mesteparten av sex-fokuset generelt har ei helt anna vinkling? En kan lese side opp og ned om nytelse, fantasier og leketøy i ulike magasiner og aviser, men at det stopper der. På ei anna side så er det jo ikke slik at helsepersonell og andre sitter og kniper på informasjonen, så det er jo bare å oppsøke den for å finne ut mer av tingenes tilstand. Men temaet er nok fremdeles et tabu (merkelig nok) og tabu i en fyllemix med glemming gir visse utslag på statistikken. Tweet
Andre sokk djupere
Og sjøl så steig vi når
de andre sokk djupere og
djupere. Å, det er en vond
måte å vekse på.
Alf Prøysen
Ja, jeg trener for lite
Det er en kjennsgjerning at denne kroppen skulle vært mer i aktivitet. Her mangler det både kondisjon, styrke og utholdenhet. Da jeg gikk på lærerstudiet (jeg har valgfag kroppsøving må vite!) så diskuterte hva som faktisk er sunne kroppsideal. Det kan virke som om at pr. i dag så er en fornøyd så lenge kroppen er slank og langlemma - og at det er det eneste kriteriet som settes på en "pen" kropp. Men hva hjelper vel det hvis kondisen sitter fast i dørterskelen og musklene er like voldsomme som en muselort? Maria Mena sa i et intervju etter vekttapet sitt at hun hadde mista så mye muskelmasse at: "...jeg er så svak at det ikke er morsomt en gang..." - og det holder jeg virkelig med henne i. Det er ikke moro å være svak. Heldigvis ser det ut til at kroppsidealet er i ferd med å endre seg, og at slanke tjukkinger blir dytta ut på sidelinja til fordel for den sunne kroppen - noe som er et skritt i riktig himmelretning.
I sommer fikk jeg meg ei skikkelig treningsøkt i Østerriket da målet var å kravle opp en veldig høg fjelltopp. Ikke nok med at en konstant går i oppoverbakke, lufta er også skremmende tynn. Resultatet i etterkant var ei svett panne, rosa kinn, bustetet sveis og stølhet på de merkeligste steder. Men jeg klager ikke, det var siste gang jeg var skikkelig i fysisk aktivitet. Å løpe etter bussen en gang innimellom teller ikke ass. torsdag
Lesesalmerkverdigheter
Etter en halv dag på lesesalen så oppdaga jeg et par merkverdigheter i det rommet. På to steder er det utplassert det to sofaer. Det kan bety to ting; 1.) lærerstudiet er så krevende at en hvilesofa er nødvendig 2.) lærerstudiet er så slapt at en en sovesofa er nødvendig. Uansett hvilken av de to som stemmer best, så kan en forsvare en lesesalssofa - det er et møbel som faktisk har en praktisk funksjon i det rommet den befinner seg i.
Da er det litt verre å se sammenhengen mellom en barnestol og en lesesal. Er dette en slags ny mote som jeg ikke har fått med meg?? onsdag
Å kjede ræva av seg
Det er en menneskerett å kjede ræva av seg i sammenlagt flere års tid, da får hjernen hvile og må rydde og romstere litt rundt på egenhånd, og det tror jeg er riktig så bra. I tillegg så er vi mer enn nok bundet til hjemmet vårt som vi er, om vi ikke i tillegg skulle være taxisjåfør for barna våre hver dag.
Vera Micaelsen
Utlendingsnemda falleri fallera
Det er tilnærma flaut å være norsk når en leser om denne saka til Maria Amelie. Ikke fordi at Norge skal være et flyktning-eldorado der hvem som helst kan slå seg til, men fordi en lar mennesker bo og leve her i landet årevis uten å få avklart om de får oppholdstillatelse eller ei. På 90-tallet satt flere titalls kosovo-albanere i norske kirkeasyl av samme årsak. Veldig mange av dem fikk etterhvert et endelig avslag fordi norske myndigheter mente det var helt trygt å sende dem hjem igjen. Åssen de kom fram til den konklusjon når Milosevic etterhvert slakta ned sivilbefolkninga kan en spørre seg om. Heldigvis fikk de kosovo-albanerne jeg kjente opphold i Sverige etter en periode i kirkeasyl. Det var også litt flaut. Boka til Maria Amelie er viktig fordi den viser ikke bare åssen hennes livssituasjon er, men sier samtidig også noe om åssen norske myndigheter kan finne på å behandle flyktninger. Jeg vil jo anta at Kaukasus ut i fra hva den russiske journalisten Anna Politkovskaja (og Åsne Seierstad, forsåvidt) beretter om i boka "Mitt russiske testamentet" ikke er den fredeligste plassen på jordkloden vår, så kan det her være en parallell til Kosovo? (Poltikovskaja blei forøvrig mystisk skutt og drept i 2006 etter å ha kritisert Putin i lengre tider.) Når Maria Amelie ikke har hørt fra UNE på flere år, så blir hun hele tida gående og vente. Heldigvis har hun fylt ventetida med noe nyttig.
Noen som har lagt merke til øredobben hennes på bokomslaget?
Tweet
tirsdag
Stieg Larsson i POTs arkiver?
Harald Stabel vifter i disse dager voldsomt i armene sammen med mange andre om at riksadvokat Tor-Aksel Busch og førstestatsadvokat Lasse Qvigstad er inhabile i vurderinga av om saken tas opp igjen. Det er kanskje ikke så rart ettersom begge herremennene var en del av aktoratet for 20 år sia. FrPs Sandberg krever at Storberget kommer på banen for å be dem trekke seg. Dette er ei heksegryte av spekulasjoner, stadig merkelig ny informasjon som dukker opp til overflata (som går i Treholts favør) og spenning i forholdt til om saka igjen kommer på bordet igjen eller ikke . En skulle tru at Larsson har vært en runde i POTs superhemmelige arkiver og snust fram materiell til "Menn som hater kvinner". I dette tilfellet er det nok menn som hater menn, samt at Treholt ikke har nagler i beltet og en diger dragetatovering på ryggen.
Tweet
Veras barn
Våre barn gjør nesten ingenting. De har maks en aktivitet hver, og i fjor hadde de ingen. De bruker mye tid på å kjede seg, og være ute og sykle og rote på rommet sitt i stedenfor. Det hender de leser litt også, og hører på musikk.
Vera Micaelsen
Nå som høsten er her....
....så er det viktig å komme drassende med fine sommerminner! I stupende regnvær var jeg og reisefølget mitt på ferietur til Kinnekulle i sommer (det er i det området Arn Magnusson blei født, ja. Men området oser av historie, uavhengig om en har lest Jan Guillou eller ei - så absolutt verdt en tur. Ikke er det så langt unna Norge, heller.) Målet med turen var ikke nødvendigvis å labbe rundt i fotspora til Arn, men heller ha en rolig og fin tur sammen med venner.
Det vi faktisk tok oss tid til var å besøke Rörstrand-fabrikken i Lidköping. Der kan en få med seg både det ene og det andre; vi fikk hilse på gigant-mummi, som i langt større grad skremte barn enn vakte tillit. Småfolk kunne få male eget servise samt dreie rare ting. I tillegg er det et stort vareutsalg der av serviser og andre godsaker fra blant anna Ittala. Denne doen til høgre var av det kreative slaget, og ikke spesiell funksjonell. Men noen ganger må jo også kunsten få godt med spillerom. Til venstre er det offisielle bryllupserviset til kronprinsesse Victoria, som jeg faktisk er litt usikker på om går an å skaffe i Norge. Uansett - det er et veldig kongelig servise med sine border og nuppelige blomster, som alle prominente gjester fikk lov til å spise av under bryllupsmiddagen. Nå kan Ola Svenskemann få lov til å gjøre det samme.
Ellers hadde de ugleserviset til Ittala til utsalg på fabrikken. Ugler har jo vært trend ei stund, med det resultatet at dyret dukker opp på de underligste steder. Denne ugla ser både skummel og morsk ut, så det kan være lurt å legge ei potet over fjeset på den hvis du ikke vil ha den glanende på deg under hele måltidet. Sjøl synes jeg dette serviset er skikkelig flott fordi det er så annerledes enn alt anna som finnes på markedet.
Tweet
mandag
The ultimate tragedy
The ultimate tragedy is not the opression and cruelty by bad people but the silence over that by the good people.
Martin Luther King Jr.
Bussdød
Det er med en blanding av grøss og nysgjerrighet jeg har fulgt denne saka i dag. Ettersom jeg er utstyrt med normale sjelelige evner, så er det trist at en hel familie er død. Det er derimot ikke sannsynlig at alle har dødd naturlig på samme tidspunkt - så det alle lurer på er: 1.) har det vært en gasslekkasje? 2.) eller om en av de fire har hatt et mentalt illebefinnende og dermed gått løs på sine nærmeste?
søndag
lørdag
Aulies twitterier
Det er spesielt en ting jeg lurer på i denne noe rare debatten rundt Aulie vs. Vaagland twitter-bilder; hvem er de 50 % som har stemt på Aulie?? Det er jo vel og bra at Vaagland har fått flest stemmer, men det er faktisk ganske mange som har Aulie som sin favoritt. Kan det være gutter som ennå ikke har kommet seg helt helskinna gjennom stemmeskiftet?? Jeg vil anta at folk med sans for både humor og samtidskritikk har lagt igjen stemmen sin hos Vaagland, da kanskje spesielt jenter som er 100% mett og lei av å konkurrere med disse tynne kvinnekroppidealer. 
Sjøl er jeg flaska opp på Baywatch, silikon, MacGyver og supermodeller som Cindy og Claudia.Vekta har pendla mellom smålubben og slank, uten at slank er å prioritere. Jeg trur at jenter nå er lei hele slankeballetten og vil tilbake til supermodelltida; forbilder der damer som ser ut som damer. Idealet i dag blir bare stadig mer irriterende og slitsomt. De androgyne modellene på catwalken stavrer fremdeles hule og sultne avgårde på catwalken fordi designere på toppen foretrekker et "guttete" utseende på modellene, et slags merkelig u-landsideal. Derfor er det helt nydelig å se Helle Vaagland flire på twitterbildet sitt, i motsetning til Aulie som bare ser tynn og skummel ut. Ingen tvil om hvem jeg ville ha sittet værfast med i heisen.To små bøker
I sommer lest jeg to små, men vidt forskjellige, bøker av utenlandske forfattere. Vanligvis er det en kjepphest at bøker skal leses på morsmålet, og hvis det ikke er norsk, dansk, svenske eller engelsk - så tyr jeg til en oversettelse. Denne sommeren gikk slike kjepphester til Bloksberg - jeg leste begge bøkene på norsk, og da en som lydbok. En ting er i alle fall sikkert, en trenger ikke et vell av ord for å skildre noe. Begge bøkene er korte og har nærmest en knapphet på ord. Men budskapet kommer da kanskje bare enda tydeligere fram?
Atiq Rahimi er en fransk-afghaner som rømte fra Afghanistan med familien sin da russerne dundra inn i landet. Han er av akademisk herkomst, og har sjøl jobba innen TV og film som produsent. Boka skildrer ei afghansk dame som pleier sin heltekriger til ektemake. Mens bombene dundrer og geværene plaprer, så sørger kvinna for at ektemannen får intravenøst føde samt stell. Mens hun pleier ham gir hun seg ut på et noe dristig prosjekt; hun forteller om livet sitt, følelsene sine og hva slags hemmeligheter hun bærer rundt på. Mannen blir hennes tålmodige stein (et begrep henta fra persisk mytologi denne steinen tar i mot menneskers lidelse og håpløshet, ulempen er at den en dag sprekker, men til gjengjeld er da er vedkommende befridd). Dette er ei dristig bok med dristige skildringer fortalt gjennom en kvinnelig hovedkarakter. Det er godt at Rahimi bor i Frankrike.
Den andre boka som fikk gjennomgå i sommer var Michael Nyqvists halvbiografi om sin egen identitet, som får seg en trøkk når en dag får vite at ens biologiske foreldre ikke er de biologiske. Jeg oppdaga Nyqvist omtrent samtidig med resten av verden; da han spilte hovedrolla i "Så som i himmelen". Det er noe intenst og akutt over hele fyren, en slags djuptliggende desperasjon, som kommer spesielt godt fram i den filmen. Og kanskje det har en viss sammenheng? At hans kunstneriske uttrykk er henta fra et indre som stadig leiter etter å finne røttene sine.Han skildrer åssen han fant skuespillerstien og åssen han jobber seg inn i ulike roller for å få det beste resultatet. Dette er hans berettelse om barndom, ungdomstid og ung voksen - om åssen han sporer opp begge sine biologiske foreldre (og hvilke skuffelser og gleder det gir) samt sjøl blir far og hives ut ei helt fremmed rolle; farsrolla.
En dramaturg sier til ham han har en "akutt spillestil". Dette er en akutt skildring av å finne identitet, å etablere seg sjøl på nytt samtidig som en må godta det som har skjedd. Ikke rart det blir ei akutt bok av slikt.
Tweet
fredag
torsdag
Et lite tvilling-uhell
De ansatte i en barnehage i Bærum trudde ungene var henta mens de egentlig lå i voga si innelåst i et oppbevaringsrom. Men hadde ikke den eller de som satte vogna i oppbevaringsrommet med seg synet på jobben denne dagen? Det høres jo en smule underlig ut at en ikke oppdager to barn i ei vogn når en skal sette den vekk. Bestyreren sier hun skal bedre rutinene og at det skal få personalmessige konsekvenser, men det er kanskje en bedre løsning å få ned sløvhet og sørge for at alle ansatte er i væskebalanse og har fått i seg nok mat. Alt tyder på at barna ikke led noen voldsomme traumer ettersom de mest sannsynlig sov. Mest sannsynlig ville de ha hylt høgt og hørbart i våken tilstand, men hvis de ansatte har hørsel på lik linje med synet, så er det jo ikke sikkert de ville blitt oppdaga med det samme da heller.
Tweet
Limbo-Line
Norsk film går stadig nye veier, og forrige helg var det på tide å sjekke ut den siste på markedet; Limbo. En tidvis avkledd Line Verdal spiller ei oljefrue som reiser etter en suksessrik ektemann til Trinidad sammen med to småtroll. Nå blir jo ikke livet i dette nye landet akkurat som hun har tenkt seg grunnet ektemannens noe uheldige relasjon til ei anna kvinne. Midt i den stø kursen mot avgrunnen møtes to kvinneskjebner og to herreskjeber, og sammen veves de sakte og sikkert inn i hverandres liv, og djupe hemmeligheter og usagte sannheter når plutselig overflata.
Samspillet mellom Lena Endre og Line Verdal er imponerende, og topper seg i raseriklimakset mot slutten. Sjelden har jeg sett to skuespillere spille så totalt ekte i ei scene. Dessuten har de børste støvet av Cocktail-helten Bryan Brown som er utstyrt med frottèskjorte og innramma briller. Dette er 70-tallet med flagrende kjoler og gjennomsiktige bikiner. Line vandrer i store deler av filmen med øyer så stor som tinntallerkener, og dysterheten ligger som ei tåke rundt hele handlinga mens palmene vaier luftig. Men det er litt sånn norsk film skal være. Noen ganger fungerer det, andre ganger ikke. Denne gangen fungerer det ganske bra. Se traileren her. Tweet
Abonner på:
Innlegg (Atom)
LinkWithin
